Politiker som GS - en lur plan?

Redaktør Bjørn Pettersen

Ideelt Sett har hatt en liten idédugnad der vi har sett på sentrale politikere rekruttert til topplederverv i sentrale organisasjoner. Vi mener å være på trygg grunn når vi hevder at mange frivillige organisasjoner rekrutterer politikere inn i organisasjonene. Topp-politikere er det særlig gjevt å få tak i virker det som.

Vi har tidligere i år skrevet om rekruttering av nye generalsekretærer i flere av de større frivillige organisasjonene. Rekruttering til toppstillinger er alltid en utfordrende øvelse. Posisjonen som toppleder for en frivillig organisasjon er en krevende jobb med høye forventninger og mye eksponering.






For organisasjonen er det viktig hvordan topplederen håndterer både konkrete lederoppgaver i tillegg til synliggjøring internt og eksternt. Hvilket image og mediemessig trygghet generalsekretæren inngir, vil ofte være avgjørende for organisasjonens omdømmeforvaltning.

Rekruttering av ny toppleder til en organisasjon betyr at man må foreta et valg blant (ofte) flere kandidater med ulik profil. Det er ikke alle gitt å velge rett. Den som ansettes aksepterer å gå inn i en relasjon som medfører mye mer enn en vanlig jobb. Forventningene til generalsekretærer er høye, og det å si ja til en slik stilling betyr at man egentlig sier ja til å bli målt mot alle de forventinger som er stilt. En GS er ikke ferdig med jobben kl 16:00. Det vil si, kanskje ferdig på kontoret, men man er i rollen som GS hele døgnet.

Så – hvorfor politikere?

Politikere får jobb i frivilligheten

I nevnte idédugnad så vi på sentrale politikere rekruttert til topplederverv i de sentrale organisasjonene. Lista som danner bakgrunnen for artikkelen finner du nederst i artikkelen.

Vi kunne lett utvidet lista ved å se på politikere som er rekruttert inn i ledergruppene, altså kommunikasjonssjefer og slikt, men har i denne omgang utelatt dette nivået: Det er mange toppolitikere blant ”generalene” og enda flere politikere fra statssekretærsjiktet blant ”oberstene” i orgene. Dersom vi i tillegg hadde vendt nesa litt utenfor Oslo-gryta hadde vi sikkert funnet flere.

Vi mener vi er på trygg grunn når vi hevder at mange frivillige organisasjoner er ivrige på å rekruttere politikere inn i organisasjonene. Toppolitikere er de gjeveste å få kapret, virker det som.

Hva er så grunnen til dette? Er det slik at man mener å få folk som er gode på den enkelte organisasjons kjernevirksomhet når man går for en politiker? Er det et håp om at man ”får med noe på kjøpet ” når man ansetter en politiker? Økt PR? Aksess til beslutningsarenaer man ikke tidligere har nådd? Er det håp om større gjennomslag/troverdighet i markedet eller blant medlemmene? Vi er usikre, men noe er det åpenbart som gjør det gildt å rekruttere politikere.

Utvilsomt er politikere folk med kompetanse: Vi husker Pål Atle Skjervengens kommentar da hans stortingsperiode var over og han var på vei til  kommunikasjonsselskapet Konsensus; ”å være stortingspolitiker er god, men dyr voksenopplæring”.

Hva sier Hodejegerne?

Vi er ikke et øyeblikk i tvil om at politikere har verdifull erfaring, er kompetente på samfunnsforhold og har gjennom politikerperioden opparbeidet et nettverk som kan være verdifullt både i forhold til medier, embetsverk og beslutningstakere for øvrig. Dette kan være gull verd for en organisasjon.

Det vi mener det kan stilles spørsmålstegn ved, er om dette nettverket er ferskvare og lett forvitrer, og om politikerrollen har gitt reell innsikt og kunnskap om de frivillige organisasjonenes virkemåte, arbeidsform og posisjon i samfunnet?

Vi kontaktet hodejeger Gro Møllerstad i Hodejegerne as. De har og har hatt rekrutteringsoppdrag for flere organisasjoner. Vi er nysgjerrig på hvilke vurderinger hun gjør seg.

Hvorfor er politikere aktuelle kandidater når det skal rekrutteres generalsekretærer?

- Det er et grunnleggende premiss at det må være en faglighet i bunnen – det holder ikke bare å ha vært i politikken. Man må ha fått til noe som politiker.

- Årsaken til at kjente rikspolitikere er attraktive er at de har gått veien gjennom partisystemene og fått erfaring i medlemsorganisasjonen og gått de demokratiske rundene som skal til for å komme opp og fram. Det gir en verdifull erfaring i å opptre i det offentlige rom og kunne snakke med folk.

- Særlig statsjobben er en verdifull erfaring. Å være statsråd er en ekstremsituasjon der man må ha høy arbeidskapasitet, man må tåle et høyt internt og eksternt press og man må klare å ta beslutninger der fasiten ikke er gitt.

Er det en fordel med den kjendiseffekten som kan følge med en politiker?

- Jeg tror kjendiseffekten kan være overdrevet. Den forsvinner ganske raskt og bør ikke være noen beveggrunn i rekrutteringsvalget.

Hva mener du kan være utfordringer med å rekruttere toppolitikere?

-  På den ene siden handler det nok om at ting kan oppleves å gå litt langsommere for en statsråd som er vant til å bestemme. I tillegg er det ikke like lett å sette dagsorden eller å få tilgang til media. Man er ikke lenger nødvendigvis midt i det som skjer. Dette kan oppleves som en overgang eller en utfordring, – litt sånn fra snitter til brødskive med leverpostei for å si det litt billedlig.

- Generelt er det viktig å understreke at markante politikere har en grunnleggende samfunnsforståelse og innsikt i beslutningsprosesser som er svært verdifull for organisasjonene, men samtidig må man ha respekt og forståelse for frivillighetens dynamikk, funksjon og forankring i samfunnet.

Politikere er relevante

Gro i Hodejegerne as mener altså at politikere er relevante kandidater under gitte forutsetninger. Det holder ikke å ha vært backbencher, man må ha gått gradene og hatt posisjoner der man har fått utrettet noe, vist at man duger.

En av de organisasjonene som har hatt en høy andel politikere er Norges Røde Kors. De er selvfølgelig ikke representative, men illustrerende: Vi nevner her Astrid Nøkleby Heiberg,  Sven Mollekleiv, Jan Egeland, Jonas Gahr Støre, Trygve G. Nordby og Børge Brende. Her er det vel bare Sven Mollekleiv som ikke har vært politiker. Det er interessant at Røde Kors ikke har valgt en politiker denne gang. Det ligger sikkert et rasjonale bak?

Noen politikere varer lenge, andre kort i organisasjonene. Jeg husker fra min tid som kommunikasjonssjef i Folkehjelpa at snakket i miljøet gikk på at GS-stillingene i Røde Kors var et venterom for politikere. Det er selvsagt ikke et kjekt rykte å ha for en organisasjon, men kan være en konsekvens av å rekruttere politikere som ikke er ferdig med sin politiske karriere. Det legges for lite vekt på omdømmeeffekten ved rekruttering av GS.

Ideelt Sett mener politikere er relevante toppsjefer for organisasjonene dersom gitte forutsetninger ligger til grunn; – men bare egentlig som en hver annen topplederkandidat. Velger man en politiker tror vi det kan være lurt å bygge et ekstra støtteapparat rundt dem. Politikere kommer fra et relativt godt beskyttet miljø med et svært godt administrativt tjenesteapparat rundt seg. Og det er som kjent ikke hverdagskost i mange av organisasjonene – der er det mer leverpostei og gulost.

Who’s next?

Det er ledige politikere på markedet etter kommunevalget denne høsten. En del heltidspolitikere må kanskje ut på markedet igjen. Kanskje noen som føler kallet fra organisasjonene?  Og kanskje kan organisasjonen få noe på kjøpet?

Hvem vet?

Kun toppledere – generalsekretærer er tatt med i denne oversikten. Hadde vi tatt inn også ”oberst-sjiktet” hadde listen blitt lenger.

(Alfabetisk)

Care Norge Marthe Gerhardsen, Torild Skogsholm,
Flyktninghjelpen Ola Metliås, Raymond Johansen
Forum Elin Enge
Kreftforeningen Anne-Lise Ryel
LHL Frode Jahren
Luftambulansen Aaslaug Haga
Mental Helse Einfrid Halvorsen
Naturvernforbundet Tore Killingrud
Norsk Folkehjelp Liv Tørres
Plan Norge Helen Bjørnøy
Redningsselskapet Anne Enger Lahnstein
Røde Kors Astrid Nøklebye Heiberg, Jan Egeland, Jonas Gahr Støhre, Trygve G. Nordby, Børge Brende
Sanitetsforeningen Anne Kari Nygård
SOS-Barnebyer Svein Grønnern
Turistforeningen Kristin Krohn Devold

Legg igjen kommentar