Bør ikke frivillighet være økonomisk uavhengig det offentlige?

Trond Solvang

”Den som tier samtykker” heter det, og slik sett kan det virke som bransjen av frivillige og samfunnsnyttige organisasjoner virker tilfreds med tingenes tilstand. Dette riktignok med noen få unntak, som for eksempel arbeidet med å endre beregningsgrunnlaget for beregning av andel til formål versus administrasjon.

At det går vinter og vår med å få på plass en altomfattende momsrefusjon for virksomheter som tilfører samfunnet milliarder av verdier hvert gjennom sin omfattende frivillighet, er skammelig.










Disse organisasjonene ivaretar hundrevis av oppgaver hvor det offentlige Norge enten ikke er til stede eller har valgt å ikke prioritere. At de samme frivillige og samfunnsnyttige organisasjonene blir grovt forskjellsbehandlet sammenliknet med offentlige virksomheter når det gjelder anbud og innkjøp, er tilnærmet en skandale.

Men, hva gjør at de samme organisasjonene har en slik tilsynelatende stoisk ro, og aksepterer at prosessen med å implementere et fullt momsfradrag tar så lang tid?

En annen gjenganger i innsamlingssammenheng er tilgangen til overskudd fra de store nasjonale lotteriene. I store deler av verden, ikke minst Europa, er det en mange hundreårig tradisjon for å hente inn midler til felles samfunnsnyttige prosjekter gjennom lotteriinntekter. Slik har man skaffet sårt tiltrengt kapital til bygging av hospitaler, museer, kirker, klostre og skoler. Ofte har det vært ideelle stiftelser eller organisasjoner som har organisert lotteriene.

I Norge var det for en del tiår siden fortsatt en del store, nasjonale lotterier til inntekt for frivillig og samfunnsnyttig virksomhet. Vi kjenner alle til hvordan det ene lotteri- og spillområdet etter det andre nærmest er blitt konfiskert av staten. Først tok de landslotteriene gjennom en tilnærmet håpløs konkurransevridning til fordel for statens egne lotterier. Så tok de gevinstautomatene gjennom et skalkeskjul av å bedrive sosialpolitikk, for umiddelbart å starte egen virksomhet på tilnærmet samme plattform. Nå har staten varslet siste runde i kampen, og har kunngjort strategien for å annektere bingospillene som er så problematiske at de bør drives av staten.

Formålene disse lotteriene og spillene i dag skaffer midler til er absolutt gode og samfunnsbyggende, men disse burde vært finansiert over statens eget budsjett og lotteri- og spilloverskuddet burde ha tilfalt frivillige og samfunnsnyttige organisasjoner som frie inntekter.

Men igjen, hva gjør at de samme organisasjonene har en slik tilsynelatende stoisk ro og aksepterer at den ene store inntekten etter den andre blir fratatt dem tilnærmet uten videre?

Man biter ikke hånden som gir en føde

Et ordtak sier at ”man biter ikke hånden som gir en føde”. Kan det være slik at majoriteten av frivillige og samfunnsnyttige organisasjoner i dag er blitt så tett knyttet opp til statlige overføringer at de ikke tør ta til motmæle? Skulle dette føre til at organisasjonen falt i unåde hos myndighetene ville det i ytterste konsekvens kunne føre til katastrofale inntektsbortfall for organisasjonen.

At det offentlige tar ansvar for frivilligheten, er vel og bra. Men, det må vel være med offentlige myndigheter som det heter i sangen ”if you love somebody, set them free”. Slik myndighetene praktiserer sin frivillighetspolitikk i dag, betyr det stadig mindre frie midler til organisasjonene. Noe som i sin tur fører til mindre utvikling, mindre nybrottsarbeid og mindre innovasjon blant de frivillige.

Den som kanskje sterkest og tydeligst har påpekt det usunne i myndighetenes binding av det frivillige er sosiologen Håkon Lorentzen som i sin bok ”Moraldannende kretsløp: Stat, samfunn og sivilt engasjement” betegner statens nye frivillighetspolitikk som ”instrumentell”. Statens hensikt er å binde opp frivilligheten til å bli ”en gjennomfører” og ”utfører” av statens politikk. På denne måten utraderes naturligvis organisasjonenes dynamikk, skaperkraft og egenart sakte men sikkert.

Det som imidlertid sikres, er at politisk fattede vedtak blir styrende fremfor innspill og økonomiske disposisjoner fra samfunnsnyttige og frivillige foreninger, stiftelser, fond og organisasjoner. Som daværende kulturstatsråd Giske sa da han kommenterte Lorentzens kritikk: ”Penger gir naturligvis styringsmuligheter og styringsrett”. Så enkelt (og ærlig) kan det sies.

Spørsmål blir imidlertid: Er det slik det økonomiske fundamentet for fremtidens frivillighet bør være?

Trond Solvang

1 Kommentar til Bør ikke frivillighet være økonomisk uavhengig det offentlige?

  • Kaare Moe

    De siste årene har myndighetene sittet og sett på at minst en milliard kroner årlig, som skulle gå til humanitære og ideelle organisasjoner i Norge, går til å fylle lommebøkene til privatpersoner i andre land.
    Dette i henhold til myndighetenes egene tall.
    Hva gjør at organisasjonene også i denne samenheng er tause?

Legg igjen kommentar