Kommentarer til Innsamlingsrapport 2010

Vi har med interesse lest fellesrapporten “Innsamlingsrapport 2010” fra Norges Innsamlingsråd (NIR) og Innsamlingskontrollen (IK). La oss skynde oss å understreke det positive i at NIR og IK rapporterer om sin virksomhet offentlig. Hensikten med rapporten er som det innledningsvis uttrykkes å gi et innblikk i trendene innen det norske innsamlingsmarkedet.











Den første delen er en grei rapport med korte gjennomganger av status for noen ulike innsamlingsformer, men går etter vårt skjønn ikke bredt nok eller dypt nok her. Nå har ikke vi for vane kritisere noen for hva de ikke har gjort, og skal selvsagt ikke gjøre det; vi liker rapportering. Vi savner likevel en del informasjon og analyse for å oppfatte at vi får innblikk i trendene i det norske innsamlingsmarkedet.

Den andre delen av rapporten er en oppsummering fra en spørreundersøkelse blant medlemmene i NIR og IK i fjor. Det er her det skrubber litt for oss. IK skriver innledningsvis at
“Innsamlingskontrollen er ansvarlig for Innsamlingsregisteret, som er et frivillig register der de registrerte organisasjonene viser at de tilfredsstiller strenge krav til regnskap og åpenhet.”
Daglig leder i IK, advokat Børre Hagen siteres også slik:
“Hensikten med registeret er å bidra til større åpenhet med hensyn til organisasjonsopplysninger og økonomiforvaltning, og for øvrig gi relevant informasjon ved vurdering av organisasjonenes seriøsitet. Registrering i Innsamlingsregisteret er i seg selv et kvalitetsstempel”.  

Med dette som et godt fundament i lesingen av rapporten stiller vi oss svært spørrende til forklaringen til figur 1. Figuren viser at gjennomsnittlig innsamlingsprosent blant respondentene er 82% og at variasjonen blant respondentene viser at høyeste innsamlingsprosent er 100% og laveste innsamlingsprosent er 53%. Kommentaren i rapporten lyder slik:

Vi finner grunn til å poengtere at Innsamlingsprosenten alene ikke er tilstrekkelig til å vurdere en organisasjons virksomhet, men er derimot en av flere indikatorer. Vi vil også advare mot å rangere organisasjonene etter størrelsen på innsamlingsprosenten, da organisasjonene og deres virksomhet ikke kan sammenlignes direkte. Effektiviteten må selvsagt også vurdere i forhold til hva som er oppnådd i forhold til det som er forbrukt på formålet”

Vi er ikke sikre på om vi forstår budskapet. Mener IK/NIR at for å avgjøre om man kan benytte IK-merket må organisasjonenes virksomheter vurderes etter mange indikatorer, eventuelt hvilke? Er “effektivitet” et kriterium som skal vurderes gjennom forholdet mellom måloppnåelse og forbruk på formålet?

Er dette tall vi kan regne med?

Vi er skuffet. Når NIR og IK sammen legger frem en rapport forventer vi oppdaterte tall for hele markedet, fordelt på forskjellige kategorier. Når det ikke rapporteres inn mer enn 380 millioner fra faddere/faste givere og 88 millioner fra testamentariske gaver viser det at  oppslutningen om undersøkelsen er for lav. 380 millioner fra faddere/faste givere representerer kun 1/3 av markedet, 88 millioner i testamentariske gaver er jo mindre enn hva Kreftforeningen får inn årlig fra denne kanalen.   

Figur 3 viser fordeling av midler på innsamlingskanaler i et kakediagram (med tall) for kanalene. Denne kan lett bli stående som en referansekilde. At kun 1/3 av innsamlingsbeløpene synes innrapportert fremstår som problematisk. Dersom beløpene hadde vært prosentuert kunne fordelingen gitt informasjon om hvilke kanaler som fanger givere, og trukket fokus vekk fra (for lave) innsamlingsbeløp.  

Deloitte og Stiftelsen Soria Moria kartla og tallfestet fadder- og fastgivermarkedet i fjor til 1,2 milliarder kroner. Sponsor Insight har kartlagt sponsormarkedet for ideelle organsiasjoner til 290 millioner og testamentariske gaver utgjør mellom 500 og 700 millioner kroner.

Vi frem til neste rapport!

Her finner du mer om saken hos Innsamlingskontrollen

Legg igjen kommentar